Anne Hathaway ga filmfestivalen i Berlin en av nattens mest livlige røde løper-looks da hun gikk ut på Hun kom til meg premiere i en svart, gjennomsiktig søylekjole fra Valentino. Den 40 år gamle skuespillerinnen hadde også svarte operalange hansker med håret elegant stylet.
Dette utseendet er det siste innen en veldig sterk rødteppemoteløp for Hathaway. Det kommer også ettersom skuespillerinnen har funnet mer fred med seg selv og har sluttet å la andres meninger redusere henne.
Hathaway, som ble omtalt i ELLEs Women in Hollywood-utgave i høst, snakket under magasinets Los Angeles-arrangement feirer henne og hennes andre honorerte om hvordan fortidens "hathahate" påvirket henne.
"Etter min mening, at hatets språk begynner med jeget," begynte hun. "Takk for at du lot meg gå dit. Jeg følte det var viktig å ta opp dette konseptet fordi jeg nylig overhørte en liten jente, som alder 8 til 11, fortelle moren sin på en parkeringsplass at venninnen hennes - som jeg antar også er en liten jente - hatet hennes egen munn. Og jeg følte virkelig for den unge, unge jenta som opplevde den første flush selvhat, noe jeg er sikker på at mange av oss forstår. Og vi har ikke nok tid til å diskutere alle de utallige årsakene til det voldelige hatspråket, og det tvingende behovet for å få slutt på det.»
"For ti år siden fikk jeg en mulighet til å se på hatspråket fra et nytt perspektiv," fortsatte hun. "For kontekst - dette var et språk jeg hadde brukt med meg selv siden jeg var 7. Og når den selvpåførte smerten din plutselig på en eller annen måte forsterkes tilbake til deg ved for eksempel hele volumet av internett … det er en ting.»
«Da det skjedde med meg, skjønte jeg at dette ikke var det. Dette var ikke stedet, sa hun. "Da det som skjedde skjedde, skjønte jeg at jeg ikke hadde noe ønske om å ha noe med denne energilinjen å gjøre. På ethvert nivå. Jeg ville ikke lenger lage kunst fra dette stedet. Jeg ville ikke lenger ha plass til det, levd i frykt for det, eller snakket språket av noen grunn. Til hvem som helst. Inkludert meg selv. For det er forskjell på eksistens og atferd. Du kan bedømme oppførsel. Du kan tilgi oppførsel eller ikke. Men du har ikke rett til å dømme – og spesielt ikke hate – noen for å eksistere. Og hvis du gjør det, er du ikke der den er.»
«Hat synes for meg å være det motsatte av livet; i jord som er så hard, kan ingenting vokse ordentlig, hvis i det hele tatt,» la hun til. "Og jeg føler at det er dette vi snakker om når vi snakker om kultur. Vi snakker i hovedsak om jorda som våre kollektive og personlige røtter tar tak i. Og som småbarnsmor - som betyr en som har tilbrakt de siste seks årene rundt små barn - er jeg av den faste troen på at vi er født med kjærlighet. Og så danner vi, i en kultur med feilplassert hat, uhelbredt sår og toksisiteten som er biproduktet av begge.»
"Dette neste punktet kan diskuteres, og jeg håper det ikke er støtende i sin optimisme, men: Jeg tror at flink nyheter om hat å bli lært er at den som har lært det kan lære," sa hun videre "Det er en hjerne der. Jeg håper de gir seg selv en sjanse til å lære kjærligheten på nytt.»