Ikke lenge etter å ha adoptert en liten kastanje- og beige kattunge, fløy datteren min og mannen hennes til Kenya for å besøke familien hans. De hadde vært borte i en måned, så de ba meg kattevakt. Hjemme hos meg. Min hus, som var kjæledyrfritt (og dermed bekymringsløst) for første gang på mange, mange år. Motvillig sa jeg ja.
Selv om Marcy og Basil til slutt kom hjem fra ferien, gjorde katten det aldri. De virket ikke spesielt ivrige etter at hun skulle bli med dem igjen. Det var slik Zizi (forkortelse for «lazizi», som betyr «kjæreste» på swahili, som, wow, for en feilbetegnelse) kom til å bo hos meg. Hun var en slem liten kjeft da hun kom hit, og hun har vokst til en betydelig slem kjeft. Den typen katt som hveser mot mine søte barnebarn. Som terroriserer dyrepassere. Som blotter tennene mot mannen min og meg – selve hendene som mater henne! Hun må beroliges for turer til veterinæren, hvor de, når vi først kommer, gir henne enda mer beroligende midler før de tør å undersøke henne. Når vi arrangerer fester, må vi barrikadere henne på et soverom og sette opp skilt: ADVARSEL: KATTEN LEKER IKKE BRA MED ANDRE! Du kan rett og slett ikke stryke henne over ryggen eller klø henne på haken ustraffet; når som helst vil hun snu seg mot deg.
Over tid har jeg imidlertid begynt å beundre holdningen hennes (katitude?). Samfunnet vil at vi alle skal være så varme og kosete nå for tiden. Zizi sier til helvete med det. Hun lar det hele henge ut, uforstyrret av refsene våre eller barnebarnas desperate ønske om å bli venner med henne. Hun lever livet på sine egne premisser. Det gjør de sjeldne tilfellene når hun viser det noen kanskje anser som hengivenhet - når hun vikler seg rundt anklene mine når jeg åpner en boks med Fancy Feast eller forakter å jage en av de syv millioner lekene jeg har kjøpt henne – desto mer gir mening.
Zizi har vært her i åtte lange år nå. Hvis hun skulle varme opp til oss, ville hun helt sikkert ha gjort det på dette tidspunktet. Situasjonen er håpløs. Hun gjør livet vanskelig på så mange måter. Og fortsatt. Denne tiden av året, når kjølige netter frost, lyser plenen og verandaen på tidlig, når jeg krøller meg sammen på sofa med et varmt teppe over fanget mitt, Zizi finner veien dit, stille og snikende, og gjør seg litt rede. Jeg klør henne i ørene, og hun strekker nakken for å møte hånden min. Zizi og jeg har den samme typen avspenning som vi lager med familien i høytiden, født av skikk og lengsel og felles minner. Ja, kusine Sam er en sta gut, og tante Ellie gjør deg litt gal med sine nitpicking-måter. Men det er en stor kald verden der ute, og vi søker trøst der vi kan få den.
—Sandy Hingston er nestleder i Philadelphia Magazine.