Å bygge vårt drømmehus var et mareritt for vår datter

Noen ganger kommer muligheten til en tung pris. Da jeg oppfylte drømmen vår om å bygge det perfekte hjemmet, slapp mannen min og jeg hjertens vondt på vår unge datter.

Vi hadde lenge fantasert om å bygge et hus, inkludert en hytte til moren min, så da en mulighet dukket opp til å kjøpe et stort parti i drømmeområdet vårt, hoppet vi av det. Eiendommen inkluderte et knapt beboelig gammelt hus som vi kunne bo i mens vi tegnet det nye huset. Vi skulle flytte til kjelleren til moren min under byggingen, og - håpet vi - inn i det nye huset omtrent ni måneder senere. Til tross for at vi måtte flytte tre ganger på under tre år, var det en solid plan for vår families fremtid.

Sett fra vår syv år gamle datter, var det verdens ende. Så snart hun hørte nyheten, smuldret hun synlig.

"Men du spurte meg ikke en gang. Jeg kan ikke forlate huset vårt. Det er her jeg vokste opp, "gråt hun.

Tårene strømmet nedover ansiktet hennes. Jeg var stum på dybden av følelsene hennes (og at hun trodde hun allerede hadde vokst opp). Jeg påpekte at en strand var innen gangavstand. Hun ville utforme sitt eget rom. Mormor skulle bo ved siden av. Hun ville ikke engang å bytte skole. Ikke noe av det gjorde en forskjell.

Jeg hadde enormt undervurdert hennes viscerale forbindelse til vårt gamle hus; til rommet hennes med de gule veggene og utsikten ut mot hagen; det store treet hun lekte under og svingen hengende fra de lune grenene. I ettertid burde vi visst bedre, spesielt siden det var hennes første virkelige hjem etter at vi adopterte henne fra Russland ved 18 måneder gammel. Hun hadde allerede opplevd tap i livet sitt, og nå påførte vi mer; muligens å bringe frem minner - bevisst eller ubevisst - om tidligere primære tap av hennes fødemor og hjemland. Vi flyttet bare over byen, men for henne kan det like gjerne ha vært et annet land igjen.

Etter hvert som prosjektet utspilte, skyllet endringer over oss som en tsunami, og ringvirkningene av beslutningen vår påvirket oss hver dag. Ikke bare hadde vi mistet komforten og kjentheten til vårt opprinnelige hjem, men vi handlet det for et hus som var lite bedre enn en hytte. Oppholdet ville være midlertidig, men det var liten trøst. Familierutiner og ritualer gikk seg vill i shuffle da mannen min og jeg tilbrakte alle arbeidstidene våre i møte med arkitekter og entreprenører og gjennomførte produktkataloger og handlelister. Alt for snart pakket vi og flyttet igjen da byggingen startet.

Nattskrekkene datteren vår hadde da vi først adopterte henne kom tilbake i kraft. Hun fikk vanlige magepine og begynte å hate skolen. Karakterene hennes gled. Vi sluttet å omgås fordi vi ikke hadde tid eller rom til å underholde. Vennskap ble forstyrret. Til og med noen av lekene hennes måtte pakkes bort på grunn av mangel på plass. Hun følte seg ensom og isolert; forsiktig uten fortøyningene i det gamle huset vårt. Til slutt, på en foreldre-lærerkonferanse, innså jeg hvor dårlige ting hadde blitt for henne. Læreren viste oss datterens essay om "Det jeg ønsker meg." Der, i sin tentative tredje klasse kursiv, hadde hun skrevet:

Jeg skulle ønske jeg kunne tilbringe mer tid med mamma og pappa.
Jeg savner det gamle huset mitt og gjør morsomme ting sammen som å gå i dyrehagen.

Ordene var som en tordenbolt. Jeg stirret på papiret, fylt av skyld og skam. Så fokusert på fremtiden, hadde vi glemt å leve i nuet. Datteren vår levde i øyeblikket, og det var vanskelig for henne å forene tapene hennes med den bedre fremtiden vi fortsatte å love.

Jeg vil si at vi snudde skipet med en gang, men i virkeligheten tok det fire år før vi bodde i det nye huset og nøt familierutiner igjen. Hadde vi feil å gå i gang med et så stort prosjekt i de anbudsårene da hun fremdeles var så sårbar? Rettferdiget slutten ofrene?

Når hun og jeg sitter sammen foran peisen i det nye huset vårt og bygger nye minner, vet jeg at jeg ville gjort det igjen. Men jeg vil være sikker på å presse inn noen flere turer til dyrehagen underveis.