Min bryllupsfotograf slettet bildene våre ved et uhell

W

da det var på tide å planlegge bryllupet mitt, måtte jeg tilbakestille festbarometeret mitt. Å jobbe som en innsamlingsaksjon i New York City hadde gjort meg vant til store budsjetter og dollar. Min sørlige mor påminnet meg raskt om å sjekke bybryggene mine ved kapelldøren.

Jeg hadde vanskelig for å bekjente meg selv med beskjedenhet. Vårt sted i North Carolina var elegant, men det glitret ikke som Lincoln Center, der jeg hadde sett småbarn spiser te med sukkerplommefeen. Da mamma ba meg om å adressere invitasjonene, fantaserte jeg om "kalligraferne" som selskapet mitt leide for å stå i ballsal i tilfelle uventede gjester. Min favorittaktivitet etter arrangementet var å se på samfunnsfoto av kjendiser; Jeg søkte nå en amatørfotograf som skulle fange meg i en kjole uten navn.

"Bilder er bilder, ikke sant?" Mamma og pappa spurte retorisk da vi skylte ut budsjettet. "Wally vil være OK."

Wally var en mykt talt surfer i foreldrene mine som gjorde bryllup i tillegg til kunstnerisk fotografering. Familien min fikk tydeligvis ikke at bilder hadde tatt mega betydning for årtusener. På vei mot middagen i sentrum eller en helg i byen, planla jeg ofte et bilde eller komponerte en bildetekst, og prøvde for å få mitt personlige liv til å virke like vakkert koreografert som Balanchine-ballettene jeg søkte etter finansiering.

"Visst," sa jeg og følte meg like veldedig som filantrop. "La oss gå med Wally."

Da bryllupsdagen kom, ga jeg praktisk talt mer oppmerksomhet til Wally enn mannen min. Var Wally her ennå, så jeg kunne begynne å kle meg? Bør vi gå ut nå, slik at Wallys objektiv kan fange håret mitt i morgenlyset? Var Wally lykkelig? Uthvilt? Er du klar over at det var et stille vegetarisk alternativ?

Da min romkamerat bandt baugen på rammen, hvisket jeg: "Gjør bare litt. Så Wally kan se. "

"Vent," sa jeg til mamma, som brettet ut mormors blonderør og forberedte seg på å legge det over hodet. Vi bremset mor-datter-øyeblikket til fordel for Wally.

Deretter lente jeg meg mot svigermoren min for å vise henne perleørringene sønnen hennes hadde gitt meg som bryllupsgave. Wally bedre har fanget det!

Her var sannheten: Det var ikke et eneste bilde av familien min.

Etter bryllupet ventet vi på det som virket som en evighet for bryllupsfotografiene. Da vi oppfordret, sendte Wally oss endelig en fil som heter "candids" som for det meste avslørte hvor klosset vi så sakte dans til en mellomstor Van Morrison-sang. Deretter en e-post med en bombe i seg:

"Caroline og familie. I et nøtteskall har jeg ikke de formelle portrettene vi alle jobbet for." Tilsynelatende kunne han ikke finne ett av to minnekort fra arrangementet vårt. Den viktige. Den som handlet om meg.

Jeg kjente at nakken min ble varm og flisete. Han hadde ikke portrettene? Kanskje, i lappen med gress der vi hadde skutt brudepikene, hadde minnekortet sklidd ut under en azaleabusk? Det kan fremdeles være i toalettet; på vognen; i lommen på tuxen hans.

Men Wally hadde sjekket overalt og sendt minnekortene fra bryllupet - som han mistenkte at han hadde overskrevet med bilder i et påfølgende bryllup - til et rettsmedisinsk laboratorium som skulle graves ut.

Her var sannheten: Det var ikke et bilde av familien min. Bryllupsfesten min ble ikke avbildet. Våre brødre var helt uten regnskap. Min tur nedover midtgangen ville aldri bli sett igjen. De eneste brudeparets bilder ble tatt med gjestenes iPhoner. Jeg hadde forventet å gi opp Oscar de la Renta og Champagne. Men jeg hadde aldri gjettet at jeg måtte ofre å se på smigrende bilder av meg selv.

Wally tilbød tilbakebetaling. Wally tilbød seg å skyte oss på nytt i bryllupsklærne våre. Wally kunne lage oss et gratis album med de ærlige bildene. Wally signerte alle e-postene sine "best", med en klargjøring av at hans beste "ikke var så bra nylig." Han var oppe om natten over denne feilen. Syk over det.

Sist jeg sjekket, hadde det ikke vært noen endring som lovet liv, frihet og jakten på det perfekte profilbildet. Bilder var en partigunst, ikke en sivil rett.

Venner spurte om jeg skulle saksøke Wally.

Jeg tenkte tilbake på den solbrente fyren som spurte meg om jeg hadde en favoritt side av ansiktet. Personen som ga meg et sympatisk smil mens mamma sang sang Rodgers og Hammerstein.

Saksøke ham? Jeg følte meg dårlig med bildene, men jeg følte meg dårlig med Wally også.

Jeg lå i sengen den kvelden og forestilte at hjertet hans sank da den kriminaltekniske mannen sa: "Beklager mannen." Jeg forestilte meg at han valgte ordene i e-posten hans: "portrettene vi alle jobbet for."

Jeg følte meg ranet. Men innerst inne visste jeg at dette var - å låne et begrep fra en sølvhåret giver med en hund som het Tootsie, som pga. skattekompleksiteter i hennes familie tillit, måtte kutte donasjonen hennes - et "Champagne-problem." Jeg var gift med kjærligheten til meg liv. Mine venner og familie hadde vært der for å se at det skjedde. Sist jeg sjekket, hadde det ikke vært noen endring som lovet liv, frihet og jakten på det perfekte profilbildet. Bilder var en partigunst, ikke en sivil rett.

Bryllupsløftene mine var fremdeles friske i tankene mine, og jeg kunne høre dem le av min skuffelse. Hvis jeg virkelig sto for verdiene jeg nettopp hadde uttalt, var det ingenting å gjøre enn å sitte stille og vente på at sinne og anger skulle gå. Det var "å ha og holde", tross alt, ikke "å tagge og å poste."

"Hei Wally," følte jeg at jeg skrev. "Vennligst ikke bekymre deg for det. Det kunne skjedd med hvem som helst. Vi er veldig glade for de ærlige bildene vi har. "

Kanskje, bare kanskje, begynte jeg å lære noe av den sørlige nåden som mamma hadde prøvd å innpode i meg.

Så jeg hadde det bra med det. Jeg fikk takkemerkene mine. Jeg ble opptatt på jobb. Jeg ble gravid. Kort sagt, jeg fikk et liv utenom bildene i livet mitt.

Når bryllupssesongen ruller rundt igjen hvert år, føler jeg selvfølgelig et stykke tristhet. Jeg ser bruden lene hodet på brudgommens skulder og smiler som om hennes fremtidige barnebarn ser på. Jeg ser blomsterjentene løpe mot bruden med sine kranser på - allerede vet hvordan de skal posere. Kynikken i meg vil si til dem "ikke stole på det!"

Men optimisten i meg vil fortelle dem at det er helt fint å være gift uten bryllupsalbum. Ikke alle velsignelser kommer med en hashtag. Og beskjedenhet - som kvalitetsbrudene skal ha? Jeg lærer at det deler noen prinsipper med fotografering. Hvis du henter haken, smiler og slutter å tenke på deg selv, vil du se mye penere ut.