Vi planla å ri ut Harvey - inntil flomvannet kom

Klokka 04:30 søndag vekket mannen min, Rafi, meg. "Det er vann på badet vårt. Vi må se oss om, "sa han.

Solrommet vårt hadde allerede 6 tommer vann. Utenfor var vannet rett ved døren vår. Min sønns rom hentet vann fra hagen. Vi vekket alle og la håndklær ved dørene. Synes det er dumt nå, men på det tidspunktet virket det riktig å gjøre.

Og så begynte vannet å raste inn gjennom veggene. I løpet av en time var det på anklene mine.

Vi flyttet bildealbumene våre til tellere. Vi hentet vaskerom, klær fra bunnskuffer og sko. Guttene mine - 10 år gamle Eliran, 14 år gamle Ron og 15 år gamle Shaked - tok tak i leksene til sommeren de hadde brukt timer på å fullføre og la dem i de øverste hyllene - ingen måte de skulle gjøre om på det! Bærbare datamaskiner gikk til kjøkkenbenken sammen med nettbrett og telefoner.

Tekstmeldinger fløy mellom naboer: Klokka var bare klokka 18, og vannet var midt i skinnbenken min. En nabo og kollega fra jobben sa at han hadde mer enn en fot med vann inne og ba om redning. Jeg bestemte meg for at vi kunne vente litt lenger. Det var sikkert mennesker med større behov.

Klokken 07:30 visste jeg at vi måtte reise. Vannet var rett under knærne mine. Jeg tok tak i Ziploc-vesker og stappet to par jeans, to T-skjorter, undertøy og fuktighetskrem inni. Jeg tok alle ladene og gikk på kjøkkenet. Vannet lå på knærne.

Jeg ringte 911 og fortalte dem at vi måtte evakuere. Jeg var fortsatt rolig. Jeg forklarte at vi hadde det bra for nå, men trenger å komme oss ut.

Og så ventet vi.

Houston har sett orkaner, tropiske stormer og flom. Men selv for meg, en ikke-innfødt Houstonian, hadde det vært tydelig siden torsdag at dette ikke skulle bli en typisk begivenhet.

Dagene og timene som fulgte ble en uskarphet av aktivitet. Mitt sinn jobbet overtid. Jeg ønsket å sørge for at sønnene mine var trygge. Mat, gass og kontanter var også prioriteringer.

Men så var det jobb. Jeg er kommunikasjonsdirektør ved Houston Forensic Science Center, byens kriminallaboratorium, og vi måtte sørge for at bevisene var sikre. Som en tidligere Associated Press-journalist, sparket instinktene mine i krisehåndtering i høyt utstyr da stormen nærmet seg.

Prognosene for Harvey var skremmende. Likevel fikk ikke Houston-nabolaget i Meyerland beskjed om å evakuere, og siden 2010 da vi flyttet til Houston hadde vi vært gjennom fire flom. Vi vurderte egentlig ikke å flykte. Uansett ville jeg vært nødt til å forbli i byen fordi jeg er en viktig ansatt på jobben.

Det regnet hardt fra fredag ​​til lørdag, men det bremset ned ved midmorgen lørdag. Familien vår, sammen med mange andre i nabolaget, dro ut for å kikke på vår lokale vannvei, Braes Bayou. Det var høyt, men så ut som det kunne ta mer regn.

Vi dro til supermarkedet for å kjøpe jordbær, Klondike barer og fersken - orkanen nødvendigheter.

Og så, rundt kl. på lørdag begynte floden. Himmelen åpnet seg, og massive mengder regn falt. Værmeldingen spådde mer, men vi la oss sove - til mannen min vekket meg i morgendagstimene søndag.

Da vannet steg opp i hjemmet vårt og vi ventet på redning, gikk mine to eldre gutter til å legge seg: den ene på spisebordet og den andre på den nå flytende sengen. Jo høyere vannet kom, jo ​​mer forurenset så det ut. Det var enorme kakerlakker som krøp fra møkka.

Klokka 11:30 var det en kraftig sprut. TV-en i stuen hadde tumlet i vannet. Brannvesenet hadde svart på oppfordringen vår, men kunne ikke si når de ville ankomme. Guttene mine ble nervøse.

Vannet var mer enn halvveis oppe i de nedre kjøkkenskapene. Jeg ringte 911 igjen, og vennene sendte noen telefonnummer til kystvakten. Beredskapsdepartementene svarte, men kunne ikke indikere hvor i evakueringsinnsatsen vi kan falle. Kystvakts telefonnummer var opptatt.

Vi satt på kjøkkenbenkene. Vannet traff topppanelet på oppvaskmaskinen. Klokka var 12:30. Det var tydelig at vi trengte å gjøre noe annet enn å bare vente.

Vi hadde allerede lagt ut bilder på Facebook av det oversvømte huset vårt. Nå var det på tide med litt Facebook-crowddsourcing. Så jeg la ut at vi trengte noen med båt i Meyerland for å få oss ut. De to eldre guttene og mannen min kom på taket for å prøve å flagge ned båter som gikk nedover det som en gang hadde vært Wigton Drive, men var nå en brølende elv.

Folk delte innlegget, og raskt kom vi på en evakueringsliste satt sammen av en nabolags rabbiner som hadde organisert noen mennesker med motorbåter for å evakuere innbyggere.

Guttene tok noen klær og vi la alt i søppelsekker. Kl. 14.00 en båt arrangert av rabbinen ankom. Vannet i huset vårt var høyt på livet. Vi trengte å komme oss ut fra vaskerommet. Vaskemaskinen hadde snudd på siden i vannet, og det samme hadde fryseren. Vi klatret over den og ut i innkjørselen.

Vannet utenfor var over hodet på meg, og jeg måtte svømme. På båten var flere andre familier, inkludert to eldre mennesker, en 6 måneder gammel baby og to hunder. Da vi tok veien mot den lokale kirken som hadde blitt et ly, slo båtens propell bakken og vi gikk av.

Vi vasset gjennom knehøyt vann, med hvite plastsøppelsekker full av klær og bærbare datamaskiner på skuldrene, og vi tok veien mot kirken, som ikke hadde kraft. Det var minst 100 mennesker der og ingen barnesenger, men det var tørt, og vi gjorde det til vårt hjem for natten.

Vi lagde en ravioli-middag ved hjelp av lommelykt for å se, og vi sov på gulvet. Men vi visste at vi var heldige. Andre hadde vann i hjemmene sine over hodet og hadde brutt gjennom takene for å komme seg ut. Eldre hadde ikke medisinen sin. Alt vi mistet er materielt. Vi skal gjenoppbygge, og familien vår er hel.

Kl. 11.30 kl. Søndag, da jeg skulle sove i kirken, ringte telefonen min.

Det var brannvesenet i Houston, som ringte for å spørre om vi hadde kommet på tørrmark - 16 timer etter at jeg først hadde bedt om hjelp.