"Hør på meg veldig tydelig perfekte foreldre, VELDIG RENE. JEG HAR FÅTT NOK."
I kjølvannet av den tragiske dødsfallet til en 2 år gammel gutt som ble angrepet av en alligator og dratt inn i Seven Seas Lagoon på Disneys Grand Floridian Hotel, en mamma og forfatter som het Melissa Fenton, som har sin egen blogg som heter 4BoysMother.com, tok til Facebook for å dele tankene sine om hvordan foreldre skammer hverandre. Siden Fentons innlegg sendte live 15. juni, har det samlet mer enn 488.000 aksjer og mer enn 40.000 kommentarer. Her gjentok Fentons bønn til andre foreldre med tillatelse.
Foreldre, jeg ber deg, slutter å skylle og skamme andre foreldre.
For 35 år siden gikk en mor som shoppet i et varehus i Sears for å se på lamper, og forlot henne seks år gammel med en annen gruppe gutter, som alle prøvde ut det nye Atari-spillet på en kiosk. Den gutten het Adam Walsh.
For 30 år siden falt en 18 måneder gammel smårolling som lekte i tunens hage i en brønn. Redningsmenn jobbet nonstop i 58 timer, og endelig frigjorde "Baby Jessica" fra brønnen.
I begge tilfeller skjedde det en tragedie, en uforutsett tragisk ulykke fant sted som forlot Adam død, og en pjokk kjempet for livet sitt dypt under jorden. Men de har også noe annet til felles; de hadde et helt land med mødre og pappaer som støttet de sorgsomme foreldrene.
La meg gjenta det, ALLE STØTTE RIKKENE EFFEKT uten den skylden. INGEN SKULD. Ingen. NULL.
Ingen spørsmål, ikke en eneste "Hvor var foreldrene?" kommentar. Bare et land med andre mødre og mødre, bestemødre og bestefor og se i skrekk som et sett av foreldre, en av deres egne, gikk gjennom det utenkelige. Adam var vår sønn. Jessica var vår datter.
Disse foreldrene var oss.
Glimt frem til 2016, året for det perfekte foreldrene.
I går bukket en to år gammel gutt, som sprutet i det magiske innsjøen i innsjøen på et Disney Resort, for vill naturen i morens natur. En aggressiv alligator øste ham ut av vannet, rett under vakten av faren, som forsøkte å kjempe med alligatoren for å frigjøre babysønnen. Ren gru. Ren terror. Foreldre som faktisk måtte se på at babyen deres ble hentet fra dem, som om de var i en afrikansk naturdokumentar.
En tragisk og uforutsigbar ulykke. En ulykke.
Jeg gråter for denne moren og faren. Jeg er kvalm av kvalm for smerter, kvaler, elendighet og beklager at jeg pulserer gjennom livskraften på dette øyeblikket. Og jeg vedder på at du er det også.
Men det er ikke alle.
Du forstår, vi lever nå i en tid der ulykker ikke tillates å skje. Du hørte meg. Ulykker, uansett form, på noen måte, og når som helst, vel, de skjer bare ikke lenger.
Hvorfor? Fordi BLAME og SKAM.
Fordi vi har blitt en nasjon av BLAMERS og SHAMERS.
Og hvordan har ulykker lov til å skje hvis vi ikke kan klandre noen? Det kan de ikke, ikke sant? Jeg mener, tilfeldige naturhandlinger, upåverbare tragedier og skjebnesvangre livsforandrende hendelser som tar plass i et spørsmål om nanosekunder kan umulig finne sted hvis alle er en ansvarlig forelder, Ikke sant? NEI.
Det kan de ikke, for dette landet og dets befolkning av perfekte pitchfork som bærer mødre og fedre som sitter bak tastaturer, må anklage. De trenger å klandre, å forvirre, kritisere på alle forbannede måter og på hvert forbannet hjørne, foreldreskap til en annen.
Og når får de virkelig slikke de kvisende kotelettene sine? Når det skjer en tragisk ulykke. Det er da kvisingen er på sitt aller ferskeste, når rå følelser og uvitenhet kolliderer, og de graver sine ord klør i, og ta tak i hvilken nåde disse sørgende mødrene og fedrene har igjen i sitt sjeler.
Og så river de det ut.
Lytt til meg veldig tydelig perfekte foreldre, VELDIG RENE.
JEG HAR FÅTT NOK.
Jeg har fått nok av å bla gjennom kommentartråder og se om og om igjen spørsmål som "Hvor var foreldrene?" og tanker som "Dette er hva som skjer når du ikke ser barna dine."
Jeg har rett og slett hatt nok.
Jeg har ett spørsmål for skylden og skamene mødre og pappaer. Du kjenner de som umiddelbart legger skylden på foreldrene, de som går på internett og skriver kommentarer som: "Dette er ikke annet enn omsorgssvikt av foreldrene," og "De burde ha visst bedre. Hvem så på den lille gutten? "Og favoritten min," jeg ville aldri la det skje med ungen min. "
Her er spørsmålet mitt,
Har du noen gang vært i begravelse av et barn før?
Jeg har.
Begravelsen til et barn er en begivenhet i livet du aldri noen gang vil oppleve.
La meg nå stille et annet spørsmål.
I løpet av den kommende uken vil disse foreldrene fly tilbake til hjemmet sitt i Nebraska uten et av barna deres. De vil forlate et feriested og pakke sammen Buzz Lightyear-pyjamas og favorittteppet hans, og de vil ta en uutholdelig vanskelig reise hjem. En reise som de aldri på en million år trodde de skulle reise.
De vil møte en begravelsesdirektør, plukke ut en ørliten kiste, en liten gravdress, og omgitt av familie, vil de begrave babygutten sin.
Og de vil lide hver eneste dag resten av livet.
Kan du gjøre meg en tjeneste i begravelsen til denne to år gutten som døde foran foreldrene? Kan du gå opp til moren og si ordene du nettopp skrev ut forrige uke? Kan du? Kan du hilse på henne, klem henne, riste på fars hånd og så si: "Hvem så på den lille gutten? Du burde visst bedre. Jeg ville aldri la det skje med MITT barn. "
Kan du gjøre det for meg? Jeg mener, du følte ordene så dypt i hjertet og sjelen din at du skrev dem for en million mennesker å lese. Du kan absolutt si det rett på ansiktet til menneskene du mente det for, ikke sant?
La meg hjelpe deg her.
Legg bort pitchfork et øyeblikk og prøv dette.
Til moren og faren som gikk en tur på ferie for siste gang med sin lille gutt i går er jeg dypt lei meg for at du måtte oppleve den verste typen tragedie, en ulykke. Jeg sørger over deg. Babyen din var babyen min. Sønnen din var min sønn. Jeg har ingenting annet enn kjærlighet til deg, elsker å hjelpe deg med å få smertene i går, i dag, og for det som skal virke som tusen i morgen. Jeg pakker tankene og bønnene dine rundt ditt verkende hjerte og sjel. Måtte dette universets Gud på en mirakuløs måte bringe fred til deg og din familie.
Det er det du sier. AT. Og bare DET.
Stopp skylden.
Stopp skammen.
Kan vi glede oss i å elske andre foreldre i de mørkeste timene. Vær så snill?